Pictures: Miami

Der var 26 år siden vi sist var i Miami. Den gangen bodde vi nord på Miami Beach. Denne gangen bodde vi nærmere søndre del av Beachen, så vi tok tidlig på formiddagen hotellets Shuttle Buss til flyplassen for å ta en «passenger-mover», en automatisk horisontal heis eller trikk om man vil, ned til terminalen for busser og Sky Train. Vi tok sky train ned  til Miami Government Center, hvorfra det gikk buss videre til Miami Beach. Sky Train en trikkelinje som er bygget over gateplanet.

Miami Beach er svært lang, og vi var kommet til søndre del av stranda, et området som er kraftig utbygget med nye hoteller helt inntil en board-walk, en vei bare for gående, som skiller bebyggelsen fra den fantastiske sandstranden på Miami Beach. Begge sider av selve board-walken, som til tross for navnet ikke er av planker hele veien, er det beplantning med busker og trær, og på tvers av walken har hotellene åpninger ned mot sine barer og solstoler nede på sandstranda. Det var trivelig å gå på board-waken og titte bort på de få som hadde funnet en plass stranden. Januar er ikke den rette tiden for soling og bading her.

Lenger nord, men ikke på selve Miami Beach, ligger Aventura Mall. Dette er en stor Mall med alt mellom himmel og jord av ”nødvendigheter”. Og er man i America må man i alle fall besøke et av disse mammut kjøpesentrene. Ikke nødvendigvis for å kjøpe noe, men for å gå seg vill i alle butikkene, restaurantene, etasjene osv.  Og vi klarte det. Vi gikk oss vill og fant ikke tilbake til bussterminalen uten hjelp. Bussterminalen ved Aventura Mall er et knutepunkt for flere bussruter i Miami.

Men turen tilbake til Miami Goverment Center, hvor sky-trainet gikk, ble en noen uventet opplevelse: Bussjåføren, en enorm kvinne of collour, gav oss før avreise følgende beskjed. ”I have got the message that this buss has to make a detour north. If you don’t want to come with on the detour please leave the buss now. 

Passenger: Will there be anothor buss picking us up here?

Answer: Now, you must wait for the next buss scheduled.

Passenger: When willthat be?

Answer: Well, that may take some time. Maybe better to come with me on the detour.

Passenger: How long will it take, before you are back on your route.

Answer: Well, I don’t know. Maybe an hour. Depends on the traffic. Anyone whant to leave?

Ingen reaksjon fra passasjerene. Og bussen startet på omveien.

Lu Lu og jeg satt på setet nærmest vår sjåfør og fikk dermed førstehånds informasjon om hvordan det er å være bussjåfør i Miami. Ikke en eneste hendelse på veien gikk upåaktet hen hos denne sjåføren og alt ble høylytt kommentert, i den minste med en ed eller en forbannelse av de som ikke fulgte trafikkreglene til punkt og prikke, slik hun så det.

Mens dette pågikk merket vi at det begynte å bli stadig kaldere i bussen. Klimaanlegget var tydeligvis satt må maks kjøling. Det var bare det, at dette var allerede en kjølig dag. Jeg tittet bakover i bussen. Det var tydelig at det ikke bare var Lu Lu og meg som begynte å hutre. Jakker ble kneppet og skjerf hentet opp fra vesker, og passasjerene fikk den litt framoverbøyde og sammensunkne positurenfor for folk som fryser. Men ingen våget å ta opp problemet med matronen bak rattet før vi var nesten ferdig med turen. Da var det en av passasjerene som hurtig gjorde sjåføren oppmerksom på temperaturen, i det han raskt forlot bussen.

Vel hjemmepå hotellet merket jeg at bussturen, sammen med flyturen, hadde  gitt de små forkjølelsesjævlene det de trengte for å starte sitt arbeid